EU-kommisjonen søker nå innspill til reglene for EUs klimapolitikk etter 2020, altså perioden hvor Norge skal inkluderes i EUs felles forpliktelse eller «klimaboble». Kommisjonen er særlig interessert i nye elementer som kan forbedre de fleksible mekanismene i ikke-kvotepliktig sektor.

Den 26. mars startet EU-kommisjonen en åpen høringsprosess for å forberede revideringen av EUs innsatsfordelingsmekanisme (Effort Sharing Decision). Innsatsfordelingsmekanismen setter regler og nasjonale utslippsmål for de sektorene som ikke er omfattet av EUs kvotesystem, og regelverket skal etter planen revideres i 2016.

Føringer for endringer av «klimaboblen»

Det europeiske råd har allerede lagt noen føringer for denne revideringen. Det er bestemt at EU-landenes mål skal settes med utgangspunkt i BNP per innbygger, og at målene for 2030 skal variere mellom kutt på null og 40 prosent sammenlignet med 2005. Videre er det bestemt at det ikke skal være mulig å bruke FN-kvoter (CDM) for å innfri de nasjonale målene etter 2020, men at de fleksible mekanismene på EU-nivå skal forsterkes i peioden 2021–2030.

At det settes et utslippsmål per land, betyr ikke at disse må innfris gjennom reduksjoner nasjonalt, det er mer presist å si at landene må ta ansvar for at en slik reduksjon skjer på europeisk nivå. I motsetning til hva enkelte har hevdet setter altså ikke innsatsfordelingsmekanismen konkrete mål for «nasjonale utslipp» – det er opp til hvert land å bestemme fordelingen mellom egne kutt og bruk av fleksible mekanismer.

EU-kommisjonen vil heller ikke spesifisere et mål for «nasjonale utslipp» etter 2020, tvert imot ønsker Kommisjonen å bruke den pågående høringen til å få innspill til hvordan de fleksible mekanismene på EU-nivå kan utvikles ytterligere etter 2020.

Økt fleksibilitet etter 2020

Et sentralt element i innsatsfordelingsmekanismen er at hvert land får tildelt årlige utslippskvoter (annual emission allocations, AEAs), som kan handles mellom landene. Det er ingen begrensning på kjøp av AEAs fra andre land, og det er kun en begrensning på salg av slike kvoter.

Begrensningen er at land ikke kan selge mer enn 5 prosent av sine AEAs før man har gjort en «compliance check» som bekrefter at landets utslipp ligger under det årlige utslippsmålet som er satt i innsatsfordelingsmekanismen. Og foreløpig har de aller fleste EU-land utslipp som er lavere enn sine årlige utslippsmål, så i perioden fram til 2020 vil det i praksis ikke være noen reell begrensning på AEA-salg.

Men ettersom de fleste EU-land ligger an til å nå sine utslippsmål, vil det heller ikke være noen stor interesse for å kjøpe AEAs før 2020. Dette vil trolig endre seg etter 2020 fordi flere land da vil få mer krevende reduksjonsmål. EU-kommisjonen ønsker derfor å stimulere til økt handel med AEAs i perioden 2021–2030. I høringsdokumentet åpnes det for eksempel for at landene må auksjonere en del av sine utslippskvoter. For land som ligger godt an i forhold til sine utslippsmål, vil auksjonering av AEAs kunne gi betydelige inntekter, mens land som ligger bak sine mål vil få enklere tilgang til slike kvoter – som i mange tilfeller vil være et billigere alternativ til nasjonale kutt.

Det er nå gode ideer lettest fanges opp

EU-kommisjonen åpner også for å lage en ny mekanisme hvor salg av AEAs skal knyttes til finansiering av klimatiltak i vertslandet, og ønsker å diskutere hvordan en slik mekanisme kan legge til rette for deltagelse fra private aktører. Etter 2020 vil det i tillegg komme en ny fleksibel mekanisme på EU-nivå, nemlig at noen land vil få lov til å kansellere kvoter i EUs kvotesystem (EUAs) for å innfri utslippsmålene i ikke-kvotepliktig sektor. Det europeiske råd har bestemt at dette skal være en «limited, one-off cancellation», men hva dette betyr i praksis er det i første omgang opp til EU-kommisjonen å tolke – blant annet på bakgrunn av kommentarene som kommer inn i denne høringen.

I tillegg til diskusjonen av hvordan de fleksible mekanismene skal forsterkes, tar Kommisjonen opp flere spørsmål knyttet til hvordan «compliance»-regimet skal utformes etter 2020 og om det er behov for flere klimatiltak på EU-nivå for å oppnå de nødvendige kuttene i ikke-kvotepliktig sektor.

Høringen er åpen til 17. juni, og de som ønsker å påvirke utformingen av EUs klimaboble i perioden fram mot 2030, bør nå kjenne sin besøkelsestid. Det er i denne fasen at gode ideer, uansett hvor de kommer fra, lettest kan bli fanget opp. Når den formelle lovgivingsprosessen starter neste år, blir veien til beslutningstakerne lang – i hvert fall for norske aktører som ikke sitter ved bordet der forhandlingene skjer.