Hva kan vi vente oss av Paris-toppmøtet i desember, og hva vil være Norges bidrag i denne sammenheng? Nylig deltok vi sammen med 1500 andre, unge og gamle, på Aftenpostens klimakonferanse (14. oktober), der både EUs tidligere klimakommissær Connie Hedegaard, FNs klimasjef Christiana Figueres og vår egen klima- og miljøminister Tine Sundtoft var blant foredragsholderne.

Vi fikk vel ikke vite mye vi ikke visste fra før. Av og til kan det likevel være nyttig å ta et overblikk over situasjonen og lytte til dem som har tatt på seg jobben – og rollen – med å stake ut veien til vår felles framtid.

Den internasjonale stjernen Figueres er klok nok og smart nok til å dempe forventningene: Vi kommer ikke til å få den avtalen vi trenger for å nå togradersmålet, men vi lever nå engang i en langt fra perfekt verden, der landene tross alt begynner å bevege seg i riktig retning. Mer enn 150 land har nå meldt inn sine frivillige mål for utslippsreduksjoner, kunne hun fortelle.

Om dette kjennes betryggende, kommer helt an på hvilken tillit vi kan ha til de politiske lederne i disse landene. Ett av dem er Norge, med en CV der det aldri har manglet på fine ord og flotte mål, men der de faktiske tall forteller en ganske annen historie. I 2014 gikk utslippene ned med 0,1 prosent. Vi vil aldri nå målene om vi fortsetter som nå, heller ikke 2020-målene som er fastsatt i Stortingets klimaforlik fra 2012.

Som Piet Hein sa – det er utrolig hva man ikke kan, når man av ærlig vilje ikke prøver.

Sundtoft forsikret rett nok under konferansen at Norge ønsker og arbeider for en mest mulig ambisiøs og forpliktende internasjonal avtale, selv om dette skulle bety at markedsverdien for vår olje og gass går ned. Men er det troverdig, når vi vet hva slags planer hennes regjering har i Arktis? Eller er det heller som klimaforsker James Hansen rett fram sa, at dette er akkurat like schizofrent som når Obama den ene dagen snakker om at «no challenge poses a greater threat to future generations», – for neste dag å godkjenne leting etter olje i nye områder og oppmuntre til økt skifergassproduksjon.

Aftenposten skal ha ros for at de hadde invitert med den nådeløst kritiske Hansen, i en setting der de fleste andre syntes å være ute etter å berolige og oppmuntre, og få oss til å tro at det etter 25 år med liksomtiltak og vandring rundt den varme klimagrauten endelig er i ferd med å skje noe. Verdens regjeringer har en annen forståelse av klimaalvoret i dag enn de hadde under det famøse København-toppmøtet i 2009, forsikret både Hedegaard og Figueres. Sistnevnte svarte rett nok et kontant «nei» på spørsmål om Norges oljeplaner i Arktis er forenlig med togradersmålet, til applaus fra salen! Likevel sitter vi igjen med en klar opplevelse av at den skeptiske James Hansen er den som kommer nærmest sannheten. Så hadde han også valgt et sitat av lapplandspresten Læstadius til motto for sitt foredrag: «I Have Come to Bring Unrest.»

Alle erkjenner at klimautfordringene må finne en løsning – på sikt. Samtidig er det tydelig at regjeringene har en forkjærlighet for virkemidler som gjør at de slipper å omprioritere for mye – ennå. Mottoet deres synes å være hentet fra den gamle visa: «I morgon, i morgon, men ikkje i dag …» Derfor, sier Hansen, kommer vi ingen vei – fort nok – uten at prisen på fossilt drivstoff reflekterer mer av de faktiske samfunnskostnadene. Han vil ha en stigende avgift på karbon, slik at kull, olje og gass blir dyrere enn de karbonfrie alternativene. Inntektene fra avgiftene skal fordeles tilbake med lik andel til alle borgere, som dermed vil få en ekstra stimulans til å redusere sitt karbonfotavtrykk og bidra til å gjenopprette klodens energibalanse.

Verden opplever allerede store klimaskader som flom, tørke, stormer, økt barnedødelighet, dyre- og plantearter som ikke klarer å tilpasse seg. Likevel er det stor forskjell på 1 og 10 meter havnivåstigning, og vi vet at det siste fortsatt kan unngås ved å utvise et minimum av kollektiv fornuft.

Heldigvis kommer det en tid også etter Paris. Hvis politiske ledere svikter også denne gangen, kommer den internasjonale folkebevegelsen bare til å vokse seg enda større og sterkere enn den er i dag. Det som etter vårt syn savnes, er at denne bevegelsen stiller seg bak et mer tydelig krav til politikerne om å velge virkemidler som gir måloppnåelse – også på kort sikt. Figuren viser hvorfor det er nødvendig. På lang sikt er vi, som kjent, alle døde.