Hvis Norge inngår en felles forpliktelse med EU for perioden 2021–2030, vil vi også få et utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor. Dette vil mest sannsynlig bli et kutt på 40 prosent innen 2030 sammenlignet med 2005. Men dette blir altså ikke et mål som må innfris gjennom reduksjoner nasjonalt, det er mer presist å si at Norge må ta ansvar for at en slik reduksjon skjer på europeisk nivå.

Fleksibilitet i EU

I dagens regelverk finnes det to fleksible mekanismer på EU-nivå under EUs innsatsfordelingsmekanisme:

Foreløpig er det ingen slik handel med AEAs, først og fremst fordi de fleste land ligger godt an i forhold til sine mål, men også fordi det ennå er lenge til 2020 når den endelige utslippsbalansen for ikke-kvotepliktig sektor skal gjøres opp.

Det er ingen begrensning på kjøp av AEAs fra andre EU-land, og i perioden 2013–2020 vil for eksempel land som Polen, Portugal og Ungarn trolig kunne selge minst 50 millioner AEAs hver. Altså omtrent tilsvarende mengde FN-kvoter (fra CDM-mekanismen) som Norge trolig må kjøpe for å innfri den nasjonale forpliktelsen under Kyoto-protokollen i samme periode.

Hva skjer etter 2020?

Hva så med perioden etter 2020, det er jo tross alt først da Norge ønsker å bli integrert i EUs klimaboble. Regelverket for både EUs kvotesystem og ikke-kvotepliktig sektor skal revideres i en prosess som trolig vil starte i 2016. Det vi allerede vet, er at fleksibiliteten for ikke-kvotepliktig sektor skal økes betraktelig («will be significantly enhanced») etter 2020 for å sikre kostnadseffektivitet på EU-nivå. Dette prinsippet ble nedfelt i konklusjonene fra EUs toppmøte i oktober hvor rammeverket for klima- og energipolitikken fram mot 2030 ble vedtatt.

En del av denne økte fleksibiliteten vil bli en ny mekanisme som vil gjøre det mulig å kansellere kvoter i EUs kvotesystem (EUAs) for å innfri målene i ikke-kvotepliktig sektor. Dette skal være en «limited, one-off» kansellering og det totale volumet skal bestemmes før 2020. I praksis betyr dette at en større andel av kuttene som trengs for å innfri EUs 2030-mål vil bli tatt i kvotepliktig sektor, mens de landene som benytter seg av denne muligheten vil "slippe unna" med færre kutt i ikke-kvotepliktig sektor.

Ettersom EUs politiske toppledere har bestemt at fleksibiliteten skal økes etter 2020, er det liten grunn til å tro at det vil komme et konkret mål for hvor mye hvert land må kutte nasjonalt. Hele poenget med EUs klimapolitikk er tross alt at et kutt i et annet EU-land regnes som like bra som egne kutt. At Norge ønsker å bli med på denne europeiske klimadugnaden, er en fornuftig innretning av vår klimapolitikk. Det er også en logisk konsekvens av at Norge ble medlem i EUs kvotesystem i 2008 og dermed inkluderte halvparten av våre utslipp under et europeisk utslippstak. Nå kommer den andre halvparten etter, noe som (med regjeringens eget favorittuttrykk) kan gi en «robust» og langsiktig struktur på klimamålene.

Derfor er det litt underlig at både regjeringen og støttepartiene på Stortinget forsøker å framstille den ønskede avtalen med EU som et grep som vil føre til et konkret mål for norske utslipp. Hvordan de norske utslippene skal bli fram mot 2030 vil ikke bli bestemt av avtalen med EU, men av hvilke tiltak sittende og kommende regjeringer er villige til å gjennomføre de neste 15 årene. Til tross for stor fleksibilitet på EU-nivå er det selvsagt mulig for Norge å ha høye ambisjoner og effektive tiltak for nasjonale kutt. Men det er altså ikke den kampen som er utkjempet i denne omgang, den må fortsatt kjempes i hvert statsbudsjett og hver klimamelding herfra til 2030.