Det er all grunn til å tro at vi ville fått en annen og grundigere diskusjon om bruken av milliardene til leterefusjon dersom de ble bevilget over statsbudsjettet og ikke som avkortning i Oljefondet.
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Hva skjer når politikerne har plukket seg en vinner – som så begynner å tape? Politikerne satser milliarder av skattebetalernes penger på å utbetale leterefusjon til oljeselskaper. Dette er en enorm investering for det norske samfunnet. Men for at investeringen skal lønne seg økonomisk, er vi avhengige av at verden mislykkes med klimapolitikken. Vi bør i stedet satse disse pengene på grønn omstilling. Tiden er overmoden for at politikerne gir dette spørsmålet en grundig vurdering.
Noen dyr er likere enn andre
I diskusjonen om hvordan staten skal legge til rette for det grønne skiftet i Norge, får vi ofte høre politikere si at det ikke er deres oppgave å plukke vinnere blant framtidens næringer. Vi i miljøbevegelsen møter ofte dette argumentet, når vi tar til orde for at man må satse målrettet på de mest miljøvennlige og lovende formene for fornybar energi, som solenergi og offshore vind. Det er, får vi høre, et viktig forvaltningsmessig prinsipp at offentlig støtte i energisektoren skal være teknologinøytral.
Men som vi har lært av George Orwell: Riktignok er alle dyr like, men noen dyr er likere enn andre. Politikerne har nemlig plukket sin vinner. Og da snakker vi ikke om framtidens miljøløsning.
78 statlige milliarder til leteboring
På ti år fra 2005 til 2014 betalte staten ut drøyt 78 milliarder kroner til oljeselskaper som leter etter olje, og som ikke er i skatteposisjon – altså selskaper som ikke tjener nok penger til å betale skatt. Hensikten med ordningen er å stimulere til mer oljeleting enn man ellers ville hatt. Det økonomiske argumentet fra statens side er at mer letevirksomhet vil gi flere funn og dermed større inntekter til statskassen. Når et selskap i skatteposisjon driver oljeleting, vil det kunne trekke leteutgiftene fra på skatten.
Begrunnelsen for leterefusjonsordningen er å gi små selskaper som ikke betaler skatt en tilsvarende økonomisk gulrot. Skattesatsen for oljeselskaper ligger på 78 prosent. For at oljeletende selskaper som ikke betaler skatt skal ha samme fordel som skattebetalere i samme bransje, dekker staten 78 prosent av leteutgiftene deres med direkte pengestøtte.
Erna: ikke subsidier
Staten utbetaler pengene direkte fra oljeinntektene. Mens resten av statens oljeinntekter går veien gjennom Oljefondet – og sluses inn i den nasjonale økonomien først etter å ha overlevd både handlingsregelen og prioriteringene i statsbudsjettet – går disse pengene altså direkte ut igjen fra oljeinntektene, og rett til selskapene som driver oljeleting.
Statsminister Erna Solberg er en av flere politikere som har benektet at denne ordningen er en form for subsidier.
– Det at man i letefasen får tilbakeført pengene, er ikke en subsidie. Det var et bidrag til å få et mangfold, få sett på flere områder og få flere aktører inn, sa Solberg til NTB på årskonferansen til Norsk olje og gass tidligere i vinter.
Staten tar større risiko
Om man ikke går med på å kalle denne ordningen en spade, er den i hvert fall et nokså effektivt graveredskap. Den innebærer at den norske staten i praksis investerer milliarder av kroner i ny oljeleting, i håp om at dette vil gi en hyggelig avkastning i form av høye skatteinntekter i framtiden. Og ordningen fungerer – iallfall i den forstand at den faktisk stimulerer oljeleting. Leterefusjonsordningen gjør at staten overtar mye av den økonomiske risikoen for oljeselskapene. Slik blir selskapenes risiko mye mindre enn den ellers ville vært. Dermed blir det, som Erna Solberg sier, flere aktører og mer oljeboring.
Hvor ansvarlig er dette i en tid der våre ledere i Paris har blitt enige om å øke farten på energiomstillingen?
Kan man tro på uovertruffen lønnsomhet i framtiden?
Når det gjelder direkte konsekvenser for natur og miljø kan vi i WWF si mye kritisk om de planene som finnes for norsk oljeleting i tiden framover. Denne virksomheten foregår stadig lenger inn i sårbare havområder. Men også økonomisk begynner dette regnestykket å se alvorlig mye dårligere ut enn før.
Leterefusjonsordningen fremstår mer og mer som en tiltakende risikabel investering for staten. Hele premisset for ordningen er en forventning fra statens side om framtidige skatteinntekter som (langt) overgår den statlige investeringsstøtten dette i realiteten er. Men kan man tro på uovertruffen lønnsomhet i olje og gass, i alle de år og tiår hvor staten vil trenge en solid inntektsstrøm for å få tilbake pengene den nå legger opp til å betale i leterefusjon?
Prognose: Lavere etterspørsel
Man må være enøyd optimist på oljebransjens vegne for å svare et sikkert ja på det spørsmålet. Mange forhold har bidratt til å presse olje- og gassprisene ned de siste årene. I voksende grad, i årene framover, må vi regne med, håpe på og arbeide for stadig sterkere konkurranse fra fornybar energi. Vi må også regne med, håpe på og arbeide for framtidige, høye CO₂-priser. Sammen vil dette virke i retning av lavere etterspørsel og synkende priser på petroleumsprodukter.
Samtidig blir utvinningskostnadene høyere, når letingen foregår lenger fra land og etablert infrastruktur, ute på dypt hav eller langt inn i områder med både drivis og mørketid. Lønnsomheten presses fra flere kanter.
Slik fant vi tallene: Gjennomsnittlig kostnad per letebrønn var 600 millioner kroner i 2013 (Oljedirektoratets ressursrapport 2013). Den reelle kostnaden vil variere noe. Av disse kostnadene dekker staten altså i form av tapt skatteinntekt, eller ved direkte utbetaling gjennom leterefusjonsordningen. Det vil si at samfunnet bidrar med omtrent 500 millioner kroner per letebrønn. Legger vi til grunn et konservativt anslag på fem letebrønner per blokk som søkes utviklet for utvinning blir dette over 2.3 milliarder kroner per blokk. Til sammen – for de 54 blokkene i konsesjonsrunden – tilsvarer det en sum på 126 milliarder kroner.
Men denne summen fremkommer ikke som en utgiftspost i statsbudsjettet, men som redusert inntekt til Oljefondet.
Veddemål mot klimapolitikken
Spørsmålet er om en slik investering vil lønne seg. For våre etterkommeres skyld må vi håpe at AS Norge taper dette veddemålet: Paris-toppmøtet slo fast at vi må holde oppvarmingen under to grader – og ned mot 1,5 grad – sammenlignet med førindustriell tid. Det betyr at store andeler av de påviste fossile reservene må bli liggende der de er. Noen sier to tredeler, noen sier tre firedeler, og andre opererer med enda høyere andeler. For klimaet og etterkommerne våre er svaret enkelt: Jo mer som blir liggende, desto bedre.
For Norge og andre petroleumsprodusenter blir dette et spørsmål om hvilke olje- og gassressurser som vil bli liggende der de er. Her gjelder det å unngå nærsynt ønsketenkning: Mange i norsk oljenæring og politikk snakker om at våre petroleumsressurser fortsatt vil være etterspurt fordi Norge er et stabilt demokrati, og fordi våre ressurser kan produseres med marginalt lavere utslipp enn andre. Argumentene er delvis holdbare – men er de relevante? Så lenge olje og gass omsettes i et globalt marked vil det uansett være prisen på varene som avgjør hva kjøperne vil ha. Svaret også på dette spørsmålet vil bli enkelt: Den oljen og gassen som vil bli liggende er den dyreste.
Barentshavet er for dyrt og risikabelt
Dermed spøker det for utsiktene til lønnsom oljeleting i Barentshavet. De utlyste blokkene i 23. konsesjonsrunde ligger i områder hvor det helt sikkert – eller høyst sannsynlig – er så dyrt å produsere olje og gass at den bare vil bli utvunnet dersom verden mislykkes i klimapolitikken.
Den britiske tenketanken Carbon Tracker har påpekt at feltene i Barentshavet er blant de dyreste og mest økonomisk risikable i verden å bygge ut. Carbon Trackers beregninger viser at olje- og gassprosjekter som trenger en pris over 90 dollar per fat ikke vil bli bygd ut i en verden hvor vi holder oss innenfor to graders oppvarming. Ifølge Carbon Tracker vil dette gjelde for Barentshavet generelt.
De utlyste blokkene i 23. konsesjonsrunde vil falle innenfor denne kategorien: De vil høyst sannsynlig være for dyre å produsere dersom man legger grensen på 90 dollar per fat til grunn. Det var ingen tilfeldighet at Shell nylig offentliggjorde at de trakk seg fra hele konsesjonsrunden, med usikker lønnsomhet som begrunnelse. Men i Norge vil politikerne subsidiere leting i samme område og for mange titalls milliarder – eller mer.
Realpolitikk for klimakutt
Dette handler ikke om teoretiske modellberegninger. I årene framover skal målsettingene fra Paris bli realpolitikk i land over hele verden. Det kanskje viktigste målet for den globale klimapolitikken er å krympe markedet for petroleumsprodukter.
Det er i dette markedet oljeselskapene skal tjene de pengene som kan gjøre leterefusjonen til en lønnsom investering for Norge. Det peneste man kan si om utsiktene er at man vil konkurrere om andeler i et fallende marked.
En struktur som hindrer debatt
De siste årene har vi endelig kommet i gang med politisk diskusjon om det grønne skiftet i Norge. Politikere fra ulike partier har beskrevet et stort behov for omstilling fra en stadig mer risikabel oljeavhengighet. Det er allment akseptert at vi å må støtte opp om nye næringer som kan ta oss inn i lavutslippssamfunnet. Men hvilken politikk bør staten føre da?
De store politiske debattene om hvordan staten disponerer sine penger, pleier å handler om statsbudsjettene som vedtas hver høst. Når Stortinget behandler budsjettforslagene krangler man om millioner. Samtidig, og med mye mindre politisk oppmerksomhet, distribuerer leterefusjonsordningen milliarder – med stor virkning på nasjonal næringsutvikling og økonomi.
Det er all grunn til å tro at vi ville fått en helt annen diskusjon om bruken av leterefusjonspengene, dersom de ble bevilget over statsbudsjettene – og ikke bare kom til avkortning i Oljefondet. Strukturen på dette opplegget er som skreddersydd for å unngå samfunnsdebatt og diskusjoner om alternative prioriteringer. Det er fristende å kalle dette et demokratisk problem.
Ville noen politiker i dag ha foreslått å opprette en ny ordning der staten investerer titalls eller hundretalls milliarder i utvidet oljeleting – og vært klare til å forsvare ordningen overfor sitt eget partiapparat, andre partier, velgere og media?
Pengene kan brukes bedre
Hvis det er noe det er behov for i arbeidet med det grønne skiftet, så er det investeringsmidler. Fornybar energi er i særklasse kapitalkrevende: Ressurser som solskinn og vind er gratis, men det krever store investeringer for å utnytte dem. Når anleggene først er bygget, er driftskostnadene lave.
Desto viktigere, i et grønt skifte, å spørre hvor investeringskapitalen skal plasseres. Og her er vi langt unna å være på rett spor:
Det var mangel på investeringskapital som fikk Statkraft til å legge vekk satsing på offshore vind. Miljømessig er dette en meget lovende energiform som kan hjelpe oss å utnytte norsk offshorekompetanse. (Morgendagens teknologi-helter kommer til å ha andre ting å drive med enn å lete etter olje fra ubåter under isen på Nordpolen.)
Beslutningen om å bygge vindkraft på Fosen kan også illustrere både kapitalbehovet og investeringspotensialet i fornybar-bransjen. 11 milliarder kroner skal investeres i det som vil bli Europas største vindpark på land, med en årsproduksjon på 3,4 TWh.
Fra 2005–2014 har staten gjennom leterefusjonsordningen betalt oljeselskapene nokså nøyaktig sju ganger så mye penger som Fosen-utbyggingen skal koste. Noe av dette har kanskje vært en god finansiell investering for Norge. Men det er stadig mindre grunn til å tro at det vil være slik i fortsettelsen. Tiden er inne for å flytte vekten over på det grønneste beinet.
Seriøs vurdering påkrevd
Vi trenger en grundigere offentlig debatt om hvordan staten kan bidra til å finansiere den grønne omstillingen både Norge og verden har behov for. En bra start kunne være en seriøs vurdering av hvordan man helt konkret skal avvikle leterefusjonsordningen, og hvilken alternativ plassering av pengene som vil være den beste.
Det vi virkelig trenger, er en oppskrift for hvordan oljeinntekter kan bidra til å finansiere grønn omstilling. Det er nemlig på tide at vi begynner å investere i den framtiden vi har grunn til å tro på – ikke den vi har all grunn til å frykte.