Samarbeid med EU om karbonfangst og -lagring er et av hovedområdene i den grønne alliansen som EU-kommisjonen og Norge signerte i fjor. I utkastet til EUs plan for en industriell håndtering av CO₂ som Energi og Klima har lest, reflekteres dette. Her henvises det til karbonfangst, -transport og -lagring i et EØS-perspektiv og ikke bare EU. Det er sjelden å se en EU-plan som nevner EØS som en løsning så mange ganger som denne planen.

EØS-landet Norge gis dermed en betydelig plass i EUs planer for lagring av CO₂. Dette er avgjørende for om EU skal nå sine klimamål, selv om det pekes på utfordringer som å få på plass transportløsningene.

Kommisjonen skal presentere CO₂-planen 6. februar.

EU-kommisjonen slår fast at det er tre land som er langt fremme når det gjelder karbonfangst og -lagring (CCS) i EU-EØS-området. Det er Norge, Nederland og Danmark. Dokumentet inneholder ingen konkrete lovforslag, men er en såkalt kommunikasjon. Den kan sammenlignes med en stortingsmelding. Her varsles det at EU-kommisjonen kan komme tilbake med mer konkret lovgivning og signaliserer sterkere samordning.

Avgjørende for å nå klimamål

I utkastet slås det fast at fangst og lagring av CO₂ er helt avgjørende for at EU skal nå målene for kutt av klimagasser i 2040 og klimanøytralitet i 2050. 

EU-kommisjonen skal samme dag, 6. februar, legge frem mål for kutt i utslipp innen 2040. EUs egne eksperter har pekt på at dette målet må være mellom 90 og 95 prosent kutt i utslippene. Dette er omstridt, noe denne ukens uformelle miljøministermøte viste. 

I dokumentet slås det fast at EU ikke vil nå et 2040-mål uten både karbonfangst og -lagring (CCS), karbonfangst og bruk av CO₂ i industrien (CCU), og å fjerne CO₂ fra atmosfæren.

Dette kommer til å bli meget dyrt, men i utkastet har en ennå ikke lagt tall på bordet. Prislappen regnes det fortsatt på i Kommisjonen.

Det går for sakte i EU

Selv om flere EU-land nå har innført EUs regler for CO₂-fangst, -lagring og -transport, er det en rekke land som ikke har gjort det.

Det bekymrer Kommisjonen.

«Det er nødvendig at fangst og lagring av CO₂ anerkjennes av regjeringer i hele EU som et legitimt og nødvendig tiltak i avkarboniseringen,» heter det i dokumentet.

EU har som mål at det innen 2030 skal fanges og lagres 50 millioner tonn CO₂ årlig. For å få dette til, åpnes det for mer statsstøtte. Det skal sikres et marked for CO₂ og få transportløsningene på plass.

To tredjedeler av EUs medlemsland tillater i dag lagring av CO₂. Bare halvparten av EU-landene er involvert i samarbeid om transport av CO₂ over landegrenser for lagring i EØS-området. Så langt er fremtidig lagerkapasitet som medlemsland i EU har meldt inn, bare halvparten av behovet. Ifølge Kommisjonen viser det nødvendigheten av bedre økonomiske incentiver for å utvide lagerkapasiteten.

Folket må med

Kommisjonen understreker at såvel EU som medlemslandene må trekke opinionen med seg. I flere EU-land, som for eksempel Tyskland, har det lenge vært en betydelig folkelig motstand mot lagring av CO₂ i undergrunnen.

EUs Net Zero Industrial Act, som Ministerrådet (medlemslandene) og Europaparlamentet forhandler om, har lovforslag som blant annet skal gjøre det lettere å transportere CO₂ over landegrensene i EU-EØS-området. I tillegg stiller det krav til blant annet oljeselskapenes plikt til å lagre CO₂. Men Kommisjonen signaliserer at det kan behøves flere tiltak.

Hvor kan CO₂ lagres?

Kommisjonen vil at myndigheter i EØS-området, sammen med EU, starter arbeidet med å definere gode lagringsplasser for CO₂. I dag finnes det ikke noen slik oversikt, hverken for lagring på land eller offshore. Norge har, med sin sokkel, det største potensiale i EU-EØS-området for å lagre CO₂ under havbunnen.

Kommisjonen lufter også tanken om å opprette et eget organ for å samordne innsatsen for transport og lagring av CO₂. Transport av CO₂ vil etter hvert skje i rør, men også på vei, jernbane og skip. Kommisjonen ser for seg et samarbeid med elektrisitet-, gass- og hydrogensektorene. Spørsmålet er også om en kan bruke noe av dagens gassrørsystem til å frakte CO₂, men dette kan være kostbart.

I dokumentet pekes det på at usikkerhet når det gjelder volum av CO₂, kompliserte verdikjeder, omstendelige konsesjonsprosesser og manglende forretningsmodeller utgjør betydelige hindringer for å få investorer til transportprosjektene.