I EU er det en økende forståelse for at kjernekraft må til for å nå målet om klimanøytralitet i 2050. EU har lansert en allianse for et bredt samarbeid om en ny generasjon atomkraftverk som kan bli viktige i EUs grønne skifte, men også bli en ny industri for Europa. Det er små, modulære reaktorer, forkortet SMR. På det området skal EU løpe om kapp med USA, Kina og Russland.

Administrerende direktør ved Institutt for energiteknikk (IFE), Nils Morten Huseby, ser EU-samarbeidet som en sjanse til å befeste IFEs stilling som Norges ledende forskningsstiftelse innenfor atomenergi.  

Befeste sin stilling

IFE-sjefen mener det er viktig å følge med på det som skjer i Europa der EU har invitert institusjoner, bedrifter og myndigheter i 40 land til å delta.

I juni skal de som har sluppet inn i alliansen, samles til det første møte i Brussel for å stake ut kursen for EUs atomkraftsatsing.

Små modulære reaktorer er ikke et ukjent terreng for IFE.

– Vi jobber med dette innenfor kontrollromsteknologi, fordi SMR har spesielle utfordringer. Dersom du har et vanlig kjernekraftverk, så har du en reaktor å holde øye med. Når det gjelder SMR kan det være slik at samme kontrollrom skal følge med på 12 reaktorer. Vi forsker på sikkerhet, og hva den menneskelige faktoren betyr, forklarer IFE-sjefen.

I dag er sikkerhetsorganer, myndigheter og selskaper fra 20 land verden over med i det såkalte Halden-prosjektet. Det er et OECD-prosjekt i IFE-regi.

– En av flere suksesskriterier for oss vil være om vi får flere partnere i dette prosjektet, noe som vil styrke det internasjonale samarbeidet om atomsikkerhet. De 20 landene som er representert i dag, er ikke alle europeiske. Det er plass til flere, forklarer han.

Halden-prosjektet forsker blant annet på sikker livsforlengelse for atomreaktorer. Dette er viktig, ikke minst i Europa der en rekke reaktorer nærmer seg pensjonsalder.

IFE er norsk atomhistorie

Huseby bruker konsekvent begrepet kjernekraft. Selv om instituttet han leder ble døpt Institutt for atomenergi ved starten i 1948 og siden ble Institutt for energiteknikk (IFE). Navneskiftet var en understreking av at det i dag forsker på mer enn kjernekraft.

Atomreaktoren på Kjeller var det første i sitt slag, utenfor de opprinnelige atommaktene da det åpnet i 1951. I 1950-60-årene var dette et fast stopp for alle kongelige eller politiske topper som besøkte Norge, fra Sjahen av Iran til Israels statsminister Golda Meir.

Det er fem år siden IFE stengte ned sin siste atomreaktor. Atomkrafteventyret i Norge er historien om enorm entusiasme fra 1950-årene og frem til at atomkraften ble politisk radioaktiv. Det skjedde omtrent samtidig med at Norge for alvor tok steget inn i oljealderen.

IFE som operatør av kjernekraft er historie. Huseby er klar på at IFE ikke skal drive et eventuelt fremtidig kjernekraftverk i Norge.

I dag er IFE en uavhengig forskningsstiftelse. Mer enn 700 personer fra 38 land jobber i IFE.

Ja til kjernekraft – kanskje ikke i Norge

– Bør Norge bygge en ny reaktor?

– Vi i IFE er for kjernekraft, men nødvendigvis ikke i Norge. Grunnen er at i Norge har man mange andre muligheter. Om vi skal ha kjernekraft eller ikke, er et politisk spørsmål. Vår oppgave er å bringe frem fakta. Både for dem som er for, og dem som er imot kjernekraft, understreker han.

Huseby har høstet storm for å spå at kjernekraft i Norge neppe er aktuelt før på 2040-tallet. Kjernekraft tar tid å bygge. Det regulatoriske regelverket skal på plass. SMR er i dag nedskalerte kopier av de store verkene. De har de samme utfordringene med avfall, og ennå er de ikke kommersielle. Det er mye snakk om fjerde generasjons reaktorer med lite avfall, men de er ennå på forskningsstadiet.

Debatt fra grøften

Han hilser debatten om atomkraft også i Norge velkommen, men har en liten advarsel:

– Det er to grøfter den debatten vi nå ser i Norge, kan havne i. Den ene er å si at kjernekraft er løsningen. Derfor trenger vi ikke å diskutere utbygging av fornybar energi som hos oss i særlig grad er vindkraft. Kjernekraften er ingen løsning på kort sikt. Om noen tror det, vil Norge styre mot en snarlig kraftkrise. Den andre grøften er å si at kjernekraft er helt urealistisk i Norge. Derfor trenger vi ikke å diskutere det. Da kan vi om 10-15 år stå i den situasjonen at vi har en kraftkrise i Norge.

Ifølge IFE-direktøren handler energidebatten om å kunne ha to tanker i hodet samtidig. Løse den akutte krisen med de midlene som er tilgjengelig og være åpne for å bygge opp kompetanse for en eventuell bruk av kjernekraft i fremtiden.

Hvor får du uran fra?

EUs klima- og energipolitikk skal gjøre unionen mer uavhengige av import av gass. Importen av gass, kull og olje fra Russland har sunket drastisk.  

– I dag importerer Europa omkring 97 prosent av brensel til kjernekraft fra Russland, Kasakhstan, Nigera og Canada. Er det ikke en fare for at økt satsing på kjernekraft kan gjøre EU avhengig av import fra land med regimer som vi ikke liker?

– Jo, absolutt. Avhengigheten av import er også en av grunnene til at reaktorbrensel ikke er omfattet av EUs sanksjonsregime overfor Russland, forklarer han.

Men det pågår nå et arbeid for å sikre uran til EU fra land med regimer vi liker bedre. Dette er noe som er høyt oppe på agendaen. Det er mye uran i land med regimer vi samarbeider godt med, Canada for eksempel har mye uran, sier han, og legger til:

– Men det betyr at man må utvikle gruver for å hente ut uran og bygge ut prosesseringsanlegg. Det vil si se hele verdikjeden under ett. Dette kommer til å ta tid. Men på sikt vil ikke dette være en begrensning for satsing på å bygge mer kjernekraft, understreker han.