– Jeg mener vi har hatt tre tidligere plattformer for vekst i Norge; vikingskipet, vannkraften og olje- og gass. Nå er det på tide å finne vår fjerde og femte vekstplattform. Det krever at vi slutter å tenke på hva EU og Kina skal gjøre og heller tenke på vårt eget utgangspunkt.

Seres, som er styremedlem i DNV-GL og Ruter, har lenge vært en markant stemme i norsk offentlighet i spørsmål om teknologi og digitalisering. Nå er hun aktuell med boken «Staten og dataen: teknologi som maktfaktor», hvor hun tar til orde for at Norge som samfunn må ta innover seg at data er den nye ressursen, og «lage vår egen digitale vei inn i fremtiden» og ikke passivt ta i bruk løsninger fra andre.

– Jeg tror vi går ubevisst inn i en fremtid hvor, hvis vi til slutt for eksempel får helse,- transport,- og utdanningstjenester levert av selskaper på andre siden av kloden, blir dumme forbrukere som ikke klarer å påvirke de tjenestene som påvirker livene våre.

Samles seg om visjoner

I boken skisserer hun et dilemma mellom å la industripolitikken alene styres av markedet eller å la det offentlige stake ut en retning gjennom såkalte «missions» – et begrep som er popularisert av den amerikansk-italienske økonomen Mariana Mazzucato og omfavnet av EU.

– Se på den opprinnelige «mission» – nemlig amerikanernes mål om å dra til månen. Ingen forretningsplan, kun et veldig spennende problem med en vanskelig løsning. Men det gav nasjonen USA og verden en rekke type nye industrier og la grunnlaget for internett.

Seres advarer mot at Norge legger seg for tett på EUs «missions», og mener man må ta utgangspunkt i hva Norge er unikt gode på. – Våre missions tror jeg bør være basert på havet og offentlige tjenester. Når det gjelder havet, er det energi, ressurser, mat og transport. Det er et konsept som Norge har ekstremt godt utgangspunkt til å effektivisere og utvikle som en plattform for tjenester.

Kostnaden ved å ikke gjøre noe

Hva er nødvendig for å lykkes med en slik satsing? Risikovilje, mener Seres. – Teknologisk risiko betyr at vi kan ende opp med å bruke store finansielle ressurser på feil hest. Men mitt spørsmål er da: Tenk om vi ikke hadde våget å ta risiko da vi fikk mulighet til å bygge vannkraft eller satse på olje? Men jeg lurer på om vi ikke var litt modigere før? Og styrte politikk mer på visjoner, og mindre på årlige budsjetter og sikker fremskriving av inntekter.