Ruser har blant annet forsket på hvordan høyreorienterte tankesmier i USA har influert argumentene til klimaskeptiske nettverk i Europa.

<2°C: – Klimaskeptikere er en sammensatt gruppe? 

Alexander Ruser:– Det er i alle fall ulike typer argumenter man kaller klimaskeptiske. Du har først de som trekker selve vitenskapen i tvil, som bruker tilsynelatende vitenskapelige argumenter til å så tvil om de vitenskapelige konklusjonene som klimapolitikken bygger på. 

– For eksempel? 

– De kan for eksempel hevde at det ikke er konsensus mellom forskere, at det ikke er tilstrekkelig data, at klimamodellene er for upresise, og så videre. De kan også gå løs på integriteten til klimaforskere: At de er uredelige og bare er ute etter forskningsmidler, og så videre. 

Men du har også det vi kaller konsekvensskeptikerne, som er mer opptatte av konsekvensene av klimapolitikken. Dette er blitt en viktig gruppe i blant annet Frankrike, Tyskland og Østerrike. Her er argumentene mer politiske: For eksempel i Tyskland, der man typisk klandrer energiewende for høye strømpriser, og klager over nedleggelsen av atomkraftverk. 

– Så… de går løs på det de mener er dårlig politikk, og ikke det de mener er dårlig vitenskap? 

– Og her finner vi også ofte argumenter som knytter klimaskepsisen sammen med en bredere, nokså konspiratorisk virkelighetsforståelse der det er politikerne som representerer de onde. Det er også en motreaksjon til det man oppfatter som korrupte eliter. I USA hører vi for eksempel om at «green is the new red»: Der man altså ser den gamle «røde fare» i klimapolitikken. Vi trenger jo effektiv regulering og en viss statlig styring dersom vi skal få en global klimapolitikk til å fungere effektivt, men det settes likhetstegn mellom det og autoritær ensretting. 

Det er i dette landskapet vi finner Alternative für Deutschland i Tyskland, eller Nasjonal Samling i Frankrike. De er ikke nødvendigvis veldig opptatt av klimaforskning eller klimapolitikk, de er opptatt av å treffe denne nerven: «Klimapolitikken blir bare enda et felt der myndighetene og de korrupte elitene vil legge bånd på livsstilen vår». 

• Les ogsåEU-korrespondent Alf Ole Asks sak:Nettroll liker ikke det grønne skiftet

Argumentimport fra USA

– Men tilbake til disse vitenskapsskeptikerne: Kan du si litt om hvordan de argumenterer? 

– Det grunnleggende problemet er at klimavitenskap er veldig komplisert. Når forskere skal gjøre det tilgjengelig for resten av samfunnet, må de ty til forenklinger og analogier. Det er «godt nok» til å gjøre det forståelig, men tapet i presisjon gjør at det kan angripes. For eksempel: Vi fokuserer typisk på CO₂, men det er mange andre klimagasser. Eller vi snakker om 1,5-gradersmålet. Akkurat det tallet er en sosial og politisk konstruksjon.  

Nå er ikke klimaforskning den eneste grenen av vitenskapen som er så komplisert at ikke-fagfolk må ha en forenklet utgave. De færreste er i stand til å få en sonde til å lande på Mars. Og folk flest forstår ikke helt presist hvordan ulike kreftceller fungerer. Men vi tror at det finnes, og vi tror cellegiften gjør det den skal. 

Men på klimafeltet blir slikt et våpen: «Det er ikke bevis for 1,5-gradersmålet». Og det er for så vidt riktig: Vi har forsket mye på forskjellen på en verden som er 1,5 grader varmere og en som er 2,0 grader varmere, for eksempel. Men selve 1,5-gradersmålet ble politisk vedtatt før vi hadde mye av den kunnskapen. I USA har de lang tradisjon for å bruke slikt til å forsøke å spenne bein under forskningen, og diskreditere forskerne som står bak den. Ultraliberalistene i Cato Institute og The Heartland Institute er viktige aktører der. 

– Og så er det vel noe med at enkelte forveksler det å være «kritisk» til eksperter med det å bare selektivt tro på alternativ, dårlig underbygget informasjon som passer med ens eget verdensbilde? 

– Nøkkelen er at allinformasjon nå er lettere tilgjengelig, uavhengig av kvalitet. Amerikanske forskere snakker om «The decline of expertise»: Du har eksperter, for eksempel klimaforskere som finner ut noe om albedoeffekten, og som skriver om det i forskningsjournaler, og senere kanskje i mer bredt anlagte medier. Og som får støtte fra 500 andre forskere som finner det samme, eller tilsvarende. Men så finner én skeptiker én artikkel på Facebook fra en anonym kilde som sier at albedoeffekten bare er juks og fantasi. Og så likestilles den på en måte med all forskningen. 

Normalt, hvis du tenker at 500 fageksperter som har viet livet sitt til å forske på det, sier én ting, og en anonym kilde sier det motsatte – hadde det vært meg, ville jeg trodd på forskerne. Men det er ikke sånn for alle.  

Selektiv mistillit mot klimaforskning

– Nettopp. Men det handler vel mer om tillit enn tro i religiøs forstand? Og i deres tilfelle: Mistillit? Så hvor kommer denne selektive mistilliten fra? 

– Klimaforskning er litt spesielt. Innenfor sekken «klimaforskere» finner du biologer, atmosfærefysikere, geologer, oseanografer, det er ikke én distinkt gren, men heller en stor, tverrfaglig gruppe av forskere som sammen forsøker å forstå hver sin lille del av et veldig komplekst system. Det gjør det mer komplisert enn for eksempel kreftforskning. 

Når det gjelder hvor argumentene kommer fra, er det i mange tilfeller USA, der tilliten til institusjoner generelt, men også eksperter og forskere generelt er lavere enn i Europa, og der du har organisasjoner og politiske bevegelser som lever på den mistilliten. Og der har det vært et problem lenge: Richard Hofstadter beskrev dette i 1963 i sin klassiske bok «Anti-intellectualism in American Life». Men det er også voksende i Asia og Europa. Spesielt i Tyskland er det økende. 

Det er jo en del av det vi gjerne kaller fremveksten av populisme, eller «The Fourth Wave of Radicalism», bevegelser som ikke er så fremtredende i Norge, i alle fall ikke ennå, men som vi ser mye til i for eksempel Tyskland, Sverige og Nederland. Jeg har skrevet en bok der jeg sammenliknet klimaskepsis i Tyskland og USA. For det er jo veldig ulike stater på mange måter: Det akademiske systemet er ulikt, medielandskapet er ulikt, du har nokså ulike politiske systemer, og så videre. Likevel ser man likhetstrekk i arbeidsmetoder og argumenter blant klimaskeptikere. 

– Men hvorfor? Har det noe med importert kulturkrig å gjøre? For det er jo litt paradoksalt: Stadig flere av oss tar jo høyere utdanning. Og så mister stadig flere tillit til institusjonene som jo gjør oss så kunnskapsrike. 

– Jeg tror det har med nettverksaktiviteter å gjøre. Det starter med tankesmier og politiske grupper som danner internasjonale nettverk som informerer hverandre, og kopierer andre der de har suksess. Det er varierende hvor store og effektive disse nettverkene er, men jeg tror det kan bli et problem i fremtiden, selv der de ikke er så fremtredende nå. 

Lett å lage nettverk

– Hva slags nettverk snakker vi om da? Er det uformelle nettverk, er det ekkokamre på internett, eller er det folk som bruker ressurser på å samle og kanskje finansiere likesinnede? Eller en salig blanding? 

– Det er aller først viktig å huske på at det å skape et nettverk er lite ressurskrevende i dag. Hvis jeg skulle laget et klimaskeptikernettverk på 1980-tallet, ville det vært en helt annen skål. Da var det ganske komplisert å få tilgang til etablerte medier og etablerte politiske partier. Det var et større prosjekt som kostet millioner av dollar.  

Men i dag kan du arrangere relativt små og enkle online-konferanser. Du har massevis av online-plattformer du kan bruke, du har sosiale medier, du har Youtube-kanaler, podkaster, blogger, det er billige måter å kontakte hverandre på, og lett å nå ut til de som mener det samme som deg. Du har mange slike små, men aktive aktører, som hver for seg ikke er så store og gjør så mye, men de drar veksler på hverandre. 

Samtidig har du fortsatt etablerte og ressurssterke aktører, for det er penger i dette. Heartland Institute er for eksempel veldig aktive i Europa for tiden. Du har Global Warming Foundation i London, CliNTel, Climate Intelligence Network i Amsterdam – dette er organisasjoner som tjener penger på å spille på denne mistilliten, og på å utnytte disse nettverkene. De investerer i en liten konferanse, gir et bidrag til en podkast eller en Youtube-kanal, og får raskt et større publikum. 

– Til slutt: Hvordan møter vi dette? Når argumenter og fakta ikke er tilstrekkelig? 

– For 20 år siden ville vi nok sagt at vi bare må formidle mer forskning, så vil folk skjønne mer av hva som foregår. Men som vi har snakket litt om, fungerer ikke nødvendigvis det etter hensikten. Det ene har med tillit å gjøre, som vi har snakket om. Jeg tenker at uansett hva som står i neste IPCC-rapport, vil det ikke endre situasjonen for de som er skeptiske. Sånt sett er jeg pessimist. 

Jeg har tro på at personlige opplevelser kan være et bra startpunkt for dialog. Vi hadde et prosjekt i Arendal der vi utfordret folk til å ta for seg egne observasjoner: Hva har endret seg fra da du var yngre? Hvilke endringer ser du i hagen? Hvor ofte kan du gå på ski om vinteren? 

Slikt krever ikke at du forstår mekanismene bak global oppvarming. Og du trenger ikke tillit til det akademiske systemet for å begripe at det er noe rart som foregår for tiden.