Solbransjen vokser så raskt at selv folk på innsiden er overrasket. Men det er skår i gleden: Kina kontrollerer store deler av verdikjeden. Både EU og USA forsøker å ta grep. I Norge er sol et satsingsområde for regjeringen og vi produserer viktige innsatsfaktorer med lavere CO₂-avtrykk enn noen kinesiske produsenter kan klare. Likevel sliter viktige bedrifter økonomisk. Hva kan vi gjøre? Vi spør sjefsforsker Erik Stensrud Marstein ved IFE.

<2°C: – IEA feirer 2023 som et skikkelig solår. Hva tenker du?

Erik Stensrud Marstein: – Det har vært et fabelaktig år for solenergi. Skal vi være pompøse, kan vi si at det er solenergien som bærer det grønne skiftet gjennom fjoråret. Solkraftverk stod for over halvparten av all ny kapasitet fra nye kraftverk i verden i fjor. Veksten i nye installasjoner var på elleville 50–60 prosent. Selv om det har vært vekst en stund så gjorde solbransjen et megabyks i fjor. Det går faktisk fortere enn de fleste av mine kolleger har trodd det skulle gjøre.

– Når blir solenergi den største kilden til elektrisk kraft?

– I løpet av 2030-tallet vil sol være den typen strøm det produseres mest av i verden målt etter kWh. Men på kapasitet, altså i antall watt installert, kommer det til å skje om få år.

– Men det vil kreve at vi også bygger ut kapasiteten for lagring? Og der henger vi vel litt etter?

– Ja, men vi begynner å se vekst i bruken av batterier i solkraftanlegg. I tillegg vil jo først og fremst samspillet mellom sol og andre energikilder være viktig. Det kommer til å gå gass-, kull-, kjerne- og vannkraft ut på nettene i verden i lang tid fremover. Disse må i økende grad tilpasse seg innfasing av stadig større andeler solkraft. I tillegg er jo solkraftproduksjon ofte komplementært til vindkraftproduksjon.

Så er det riktig at sol ligger i forkant av mye av det andre man har planlagt inn i det grønne skiftet, og det skaper noen utfordringer. Den største nå er integrasjon i nett – ikke pris. Hvordan få solenergien raskest mulig i bruk, og få utnyttet den best mulig. Det handler litt om lagring, ja, men også om markedsregulering, fleksibilitetsløsninger, samspill med alt det andre i systemet. Dette er noe vi allerede har teknologi for i dag, men noen må legge til rette for at komponentene og aktørene spiller bra sammen.

Norge: Dobling to år på rad

– Hvordan går det med kapasiteten i Norge?

– Ved inngangen til 2024 var det installert 650 MW sol i Norge, som samlet produserer rundt regnet 0,5 TWh årlig. Det er en god start det, altså, men ikke mer enn 0,4 prosent av vår totale kraftproduksjon. Allikevel er det verdt å merke seg at Norge var 0,2 prosent soldrevet ved inngangen til 2023. Bransjen leverte altså en dobling fra året før. Og det samme skjedde året før der igjen.

Nå prøver regjeringen å legge til rette for 8 TWh innen 2030, i tråd med det Energikommisjonen anbefaler. Det betyr at vi må øke kapasiteten med en faktor på 16 i løpet av noen få år. Det er ikke umulig, andre har gjort det før oss. Bestillingen gjør at nettselskapene og regulatorer mye mer enn tidligere må forholde seg til solkraft. Før kunne de gi litt blaffen, vi var jo en bitteliten nisjebransje. Nå begynner mange imidlertid å våkne.

Å støtte eller ikke støtte

– Likevel spres det en fortelling om at sol er ineffektivt og krever store subsidier?

– Det er jo fullstendig feil. Det som driver de fleste solkraftprosjekter, er at solkraft er konkurransedyktig uten subsidier. Vi har riktignok Enova-støtten i Norge, som har hatt stor betydning. Men de siste årene mener jeg det er soleklart at kraftprisene har vært driveren. Bransjen har heldigvis ikke gått på noen kostnadssmell heller. For at solkraftverk skal bli mer attraktive fremover, noe som må til for å nå målet om 8 TWh, må det fortsette å være slik.

– Men det betyr at vi ikke egentlig trenger Enova-støtten, da? Vet vi om det er andre virkemidler som er mer effektive dersom vi skal få opp kapasiteten raskt?

– Min tanke er fortsatt at dersom Norge ønsker seg for eksempel 40 TWh ny kraft, som jo noen prognoser sier vi vil trenge, virker det nokså dumt å ta bort verktøy som gir fart på investeringene. Selv om denne støtten ikke er kritisk for enhver investering.

Dessuten er tillit viktig. Noe som viser seg å være vanskelig å få til i Norge, men som er viktig, er en langsiktig og troverdig energipolitikk. Investeringstrygghet er nøkkelordet, enten du er privatperson eller bedrift. Man må kunne stole på at alle offentlige instanser og staten går i samme retning. Når staten reduserer Enova-støtten, rimer det dårlig med at regjeringen samtidig ønsker seg mer utbygging av solenergi. Da er det fort gjort å tenke at offentlige satsinger på dette området er flyktige. Men vind-, sol- og vannkraft er 20-50-årsinvesteringer. Minst. Da bør man ikke frykte uforutsigbare ris bak speilet. Der har andre land vært flinkere til å føre en troverdig og langsiktig politikk.

I Norge dreier mange av utfordringene seg om regulatorisk rusk. NVE arbeider nå med å forenkle konsesjonsprosessen, slik at vi kan få en del av solanleggene lett opp i volum. Det kommer til å ha en effekt.

Problemet som stiger i øst

– Hva med alt som skjer utenfor Norge? Avhengigheten av Kina, EUs ambisjoner om å få opp egen produksjon av kritiske råvarer, og så videre?

– Kina har gjort et fabelaktig strategisk arbeid for å posisjonere seg. Nå sies det mye pent i Norge og Europa om å ta noe av det tilbake, og bygge en ny industri. «We will do whatever it takes», sa EU-kommissær Kadri Simson om å ta tilbake solindustrien til Europa. Solindustrien er også en del av  den norske regjeringens Grønne industriløft.

Dette er bedre enn å ikke være det, men jeg er fortsatt spent på hvilken konsekvens det faktisk får. Vil vi virkelig gjøre det som skal til for å stå i direkte konkurranse med verdens beste lavkostprodusent? I 2023 fikk vi i Norge én konkurs og én nedleggelse blant våre produsenter av solcellematerialer. Flere andre industrisatsinger står på vent. Samtidig har USA fått på plass Inflation Reduction Act, IRA, som funker som juling. Så der har du begynt å få investeringer i enorm skala. Tollsatser, støttesatser til forbruker og støtte til fabrikker gjør at grønn teknologi støvsuges til USA.

– Hva trenger vi for å møte dette, da? Og hvor fungerer EU-politikken?

– På installasjon funker det ganske bra i EU. Vi ser jo en voldsom vekst på sol i EU de siste årene. Mye av dette er selvsagt forårsaket av de lave prisene, men EU ser ut til å tenke riktig om utfordringene som kommer i det neste tiåret når solkraft tar over førsteplassen flere steder.

Når det gjelder å bygge produksjonsverdikjeder, er det verre. Vi må innse at vi ikke får en fabrikk på hvert nes i Norge. Det som kreves i Europa, er en håndfull store fabrikker. Volum må til for å holde prisene lave.

– Ikke plass til en fabrikk på hvert nes

– Men en av dem kan jo ligge i Norge?

– Problemet er at om man satser på en fabrikk i Tyskland, så blir det kanskje ikke rom for å satse på en tilsvarende fabrikk i Frankrike eller Danmark. Med andre ord: Ja, vi vil gjerne ha europeisk industri i Norge. Men med en gang det skal begynne å bli konkret, blir det vanskelig politisk. Europa er flere stater med meninger som skal høres samtidig. Det er mer komplisert enn USA som noen ganger kan kline skikkelig til.

Når det er sagt, er det flere solverdikjeder under utvikling. Og det er fortsatt godt håp om at selskaper i Norge, som er komplementære til solindustrien i Europa, skal finne en god plass. Europeisk industri kan rett og slett ikke det den norske solindustrien gjør. Og våre produsenter spiller en veldig viktig rolle. Bygger du fabrikker i EU som er avhengig av kinesiske innsatsvarer, er du like langt. Er du avhengig av kinesiske wafere, blir du ikke mer selvforsynt enn om du er avhengig av solcellepanelene som kommer derfra. Der har norsk industri vært både strategiske og flinke, vi kan silisium og wafere. Derfor var det ekstra trist med de to norske nedleggelsene i fjor.

– Men hva er det som gjør IRA så gunstig som vi må matche?

– De amerikanske pakkene har flere elementer. Investeringsstøtte, som får deg opp i skala raskt – og det kreves om du skal møte den internasjonale konkurransen. I tillegg er det blant annet både et tollregime og sluttbrukerfinansiering til stede som samlet tar ned risikoen ved fabrikketablering i svært stor grad.

Bruken av solkraft i EU vokser til tross for mangelen på en egen storskala solindustri. Solcellemoduler er rekordbillige. Det er vanskelig å konkurrere mot den typen modulpris.

– Søtt å være flinke på bærekraft, men ...

– Men vi kan vel konkurrere på bærekraft?

– Klart, og på den ene siden er vi kjempestolte over å ha verdens mest bærekraftige silisiumproduksjon i Norge. Dette er imidlertid ikke nok. Forurensning skattlegges knapt. Uten krav til lavt CO₂-fotavtrykk eller vilje til å betale mer for forurensende produkter, er det stort sett bare søtt at vi er så flinke, det har liten konkret effekt i markedet.

– Men noen stiller vel slike krav? Og høyere CO₂-avgifter, eller karbonskatter, kunne vel vært gunstig?

– Ja, av de som faktisk betaler for bærekraftige solcellepaneler i dag, kan vi nevne i fleng: Frankrike. Og det var vel det. Dette har vært et godt marked for den norske solbransjen. Når det gjelder karbonskatt er Norge i en skvis: noen industrier ville tjent mye på det, andre kanskje ikke.

Men det er mye som skjer. Det er mer handling og mindre prat i Europa enn det var i fjor. Det tar bare litt tid, og da er det en del som stryker med på veien, dessverre. Det går likevel såpass fort at vi er litt – ikke veldig, men litt – overrasket. Det betyr at det grønne skiftet ikke kommer i 2040 – det skjer faktisk nå.