Klimapolitikken må overordnes olje- og energipolitikken og forskningsprioriteringene endres tilsvarende.

Peter Haugan, professor, Geofysisk institutt, UIB
Gunnar Kvåle, professor emeritus, Senter for internasjonal helse, UIB
Kristoffer Rypdal, professor, Institutt for matematikk og statistikk, UIT
Morten Tønnessen, førsteamanuensis i filosofi, UIS
Arne Johan Vetlesen, professor, Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk, UIO
Steinar Westin, professor, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU

Erna Solberg var tydelig i sin tale ved åpningen av regjeringens klimadugnad nylig. Med referanse til karbonbudsjettet for togradersmålet sa hun:

«Fortsetter utslippene som i dag, bruker vi opp alt i løpet av 20-30 år. Hvis utslippene ikke reduseres, tar vi ikke forvalteransvaret vårt på alvor».

En rask omstilling er tvingende nødvendig. Alt nå, ved en global oppvarming på 0,8 grader, ser vi store klimaskader. En oppvarming på to grader vil gi så alvorlige konsekvenser at det eneste ansvarlige, både fra et etisk og økonomisk synspunkt, er å sørge for at tiltak som monner blir iverksatt så snart som overhodet mulig.

Manglende samsvar mellom energi- og klimapolitikk

Regjeringens overordnede målsetning om forsvarlig klimapolitikk er uforenlig med fortsatt fullt kjør i leting og utvinning av fossile brennstoff. Norge ligger langt tilbake i satsing på energieffektivitet og nye fornybare energikilder. Det er dessuten stor usikkerhet om det framtidige markedet for fossil energi.

Rundt 80 prosent av alle fossile reserver som industrien alt nå har regnet inn i sin aksjeverdi, må bli værende i grunnen for å kunne unngå meget alvorlige klimaskader. Dette betyr at vi har en økonomisk «fossilboble» som vil måtte sprekke hvis og når det blir klart at det internasjonale samfunn vil gjøre det som trengs for å løse klimaproblemene.

På regjeringskonferansen var Sarah McPhee, direktør i Storebrand Sverige, meget klar i sin advarsel mot dette. Hun mente at Norge løper en stor risiko ved å basere seg på en fortsatt fossilbasert vekst. Både offentlige og private investeringer bør derfor snarest vris i grønn retning.

Forskning på fortidens energi

Solberg understreket at klimahensyn skal ligge til grunn for alle politikkområder, og at «kunnskap og forskning skal ligge i bunnen». Norske myndigheter satser likevel massivt på petroleumsforskning, blant annet med store bevilgninger gjennom Olje- og energidepartementet. I 2013 var de samlede budsjetter fra Forskningsrådet til petroleumsforskning på rundt 400 millioner kroner. Det er foreslått at denne bevilgningen dobles. I Solberg-regjeringens nye forskningssatsing har det meste av midlene så langt gått nettopp til dette området. I tillegg har Statoil i mange år gitt direkte støtte til norske universiteter og programmer gjennom Det Norske Vitenskaps-Akademi med en total portefølje på rundt 450 millioner kroner over en 5-års periode.

Etisk problematisk

En storsatsing på petroleumsforskning med sikte på å øke utvinningen er etisk problematisk når vi vet at det meste av verdens fossile ressurser må bli liggende i grunnen hvis vi skal unngå meget alvorlige klimaskader.

I retningslinjene vedtatt av Den nasjonale etiske komité for naturvitenskap og teknologi står det:

«Forskningen skal være i overensstemmelse med bærekraftig utvikling og respekt for miljøet. Dette innebærer at forskningen bl.a. skal bidra til å bevare biologisk mangfold og være i overensstemmelse med føre-var-prinsippet. Man skal vise forsiktighet med forskningsvirksomhet som kan ha store negative konsekvenser for miljøet eller mennesker, selv om det ikke er etablert full sikkerhet om forekomsten av disse konsekvensene».

Forskning for å påvise og utvinne nye ressurser, for eksempel i Arktis, vil gi produksjon om flere tiår. På dette tidspunktet må petroleumsproduksjonen på verdensbasis være drastisk redusert hvis togradersmålet som Norge har sluttet seg til, skal tas på alvor. Slik forskning er derfor ikke overensstemmende med føre-var-prinsippet slik de forskningsetiske retningslinjene krever.

Det er primært Stortingets og regjeringens ansvar å sørge for at det bevilges penger til forskning som er til nytte og ikke til skade. Forskningsinstitusjonene har i tillegg et selvstendig ansvar for sine prioriteringer. Det krever imidlertid stor integritet av institusjoner og enkeltforskere å nekte å ta imot forskningsstøtte hvis myndighetene bevilger midler til forskningstema som av en potensiell mottaker blir vurdert som uetisk ut fra forskningsetiske retningslinjer.

Forskning for fremtiden

Myndighetene har ansvar for å legge til rette for nødvendig energiomstilling i alle sektorer. I en slik sammenheng er prioriteringene som foretas verken tema- eller teknologinøytrale.

Det er på høy tid med en snuoperasjon. Forskningsmidler må ikke brukes til å øke norsk oljeproduksjon, men omdisponeres til forskning på tema som er relevante for omstilling til et bærekraftig lavutslippssamfunn. Vi vet mye om klimaendringer og konsekvenser, men for lite om hvordan vi kan skape omstillingen som er nødvendig for å forebygge de alvorlige konsekvensene.

Sentrale forskningsspørsmål er hvordan vi ved hjelp av økonomiske og andre virkemidler best kan realisere overgangen til fornybarsamfunnet. Det er fullt mulig å skape arbeidsplassene som Andreas Ytterstad etterlyser i boken «100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå», blant annet ved å studere hvordan endring av investerings- eller subsidieringsstrategier for produksjon av fornybar energi kan bidra. Økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av redusert oljeutvinning, stans i utbygging av nyoppdagede felter og leting etter nye bør også utredes.

Det minste samfunnet må kunne forlange av sine politikere og forskningsledere er at det er logisk sammenheng mellom klima-, energi- og forskningspolitikk. Klimapolitikken må overordnes olje- og energipolitikken og forskningsprioriteringene endres tilsvarende.