I vinter har varsellampene begynt å blinke i investormiljøene. De to finansielle tungvekterne Deutsche Bank og det amerikanske kredittratingbyrået Standard & Poor’s gikk nylig ut og advarte mot svekket konkurranseevne i fossilsektoren. Nye scenarier anslår at kulletterspørselen vil falle fortere enn noen har våget å håpe på. Deutsche Bank anslår at Kinas kullkonsum vil falle fra 68 til 32 prosent av energiforbruket fram mot 2030. Også oljeselskapene går en dyster tid i møte dersom de ikke omstiller seg til en fornybar energiframtid. Økte kostnader og strengere utslippsreguleringer vil gjøre det dyrere å produsere og forbrenne olje. Verdens største bankgruppe, HSBC, viser at markedsverdien til selskaper som Shell, BP og Statoil kan komme til å stupe hvis verden tar klimaendringene på alvor, og lar den anbefalte andelen av fossilreservene bli liggende i bakken. Samtidig forventes det at markedene for fornybar energi, spesielt sol, vil vokse eksponentielt.

Hva betyr dette for Norge?

Ganske mye. Først og fremst fordi Norge er en stor oljeprodusent. Bare i 2012 investerte vi 172,5 milliarder kroner i oljesektoren. Forutsetningen for disse investeringene er at de skal gi avkastning. Til nå har de også gjort det, og bidratt til å fylle vårt felles pensjonsfond (Oljefondet) som nå teller 4.000 milliarder kroner. Verdiene er plassert i aksjer, eiendom og obligasjoner i utlandet, med sikte på langsiktig avkastning for nåværende og fremtidige generasjoner. Høy avkastning avhenger av at Oljefondet forvaltes med en akseptabel finansiell markedsrisiko. Med dette som utgangspunkt har Oljefondet investert tungt i olje og kull, to historisk stabile investeringssektorer.

En undersøkelse gjort av Framtiden i våre hender viser at Oljefondet per i dag investerer i 86 av verdens 100 mest karbonrike oljeselskaper, og 60 av de 100 kullselskapene med størst kullreserver. Til sammenligning er de målrettede investeringene i fornybar energi og miljøvennlig teknologi på bare 26 milliarder kroner. Dette viser hvordan Norge som oljeprodusent og som verdens største statlige investeringsfond gjør økonomiske prioriteringer med forventning om at verdenssamfunnet skal fortsette sitt konsum av olje og kull.

Tar man advarslene fra både finansmiljøet og klimaforskerne på alvor, er dette en uklok investeringsstrategi. Olje- og kullselskapene sitter på mer CO₂, i form av kjente reserver de eier eller har rettigheter til, enn det verden kan slippe ut dersom vi skal hindre en global oppvarming over to grader. Togradersmålet, som norske politikere samlet stiller seg bak, hviler på en grense på omkring 565 gigatonn CO₂, ifølge tall fra Carbon Tracker Initiative. Selskapene Oljefondet har investert i sitter på verdier, som dersom de blir realisert, vil medføre over 100 gigatonn mer utslipp enn det togradersmålet tillater. Hva betyr det? At alt kullet, oljen og gassen ikke kan utvinnes.

Likevel viser Oljefondet små tegn til å legge om sin investeringspraksis. Fra 2011 til 2012 har Oljefondet kjøpt flere aksjer i olje- og kullselskaper. Oljefondet fortsetter altså å pøse penger inn i klimaproblemets årsak, og er svært måteholden med å investere i teknologier, markeder og infrastruktur som kan bidra til å løse problemet. Dette er både finansielt risikabelt og klimapolitisk irrasjonelt. Hvis fossilselskapene utvinner alt de eier, slik som Oljefondet tilsynelatende gambler på, vil klima, miljøet og menneskene tape stort. Hvis derimot verdens beslutningstagere sørger for å redusere utslippene i tråd med togradersmålet, vil de samme selskapene og deres aksjeeiere måtte ta store finansielle tap for olje- og kullreserver som ikke kan realiseres.

Vi trenger en annen forvaltning av Oljefondet, som tar innover seg den nye virkeligheten, og aktivt vrir kapitalstrømmer fra fossile til rene industrisektorer, inkludert fornybar energi. Dette er fullt mulig uten å redusere kravene til avkastning. For å kutte de globale utslippene trenger vi en rask skalering og utbygging av fornybar energi som kan møte verdens voksende energibehov. Oljefondet kan spille en avgjørende rolle i denne utviklingen, og posisjonere seg strategisk for å være med på oppturen ved en renere og bedre fremtid.