Karbonressursene som er i omløp i samfunnet
kan gjenbrukes for å produsere produkter som plast og drivstoff, skriver artikkelforfatterne. (Illustrasjon: Zero)
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Karbon er byggesteinen i det moderne samfunnet. Vi bruker karbon til drivstoff i biler, fly og næringstransport, og vi bruker karbon for å produsere plast, metaller og kjemikaliene vi omgir oss med.
Første steg i klimaarbeidet er å redusere karbonbehovet og elektrifisere alt som kan elektrifiseres. Her har vi kommet et godt stykke på vei. Biler, busser, ferger, oppvarming og hydrogenproduksjon blir elektrisk, på grunn av god klimapolitikk. Den store utfordringen er hvordan det gjenværende behovet for karbon kan dekkes av fornybare ressurser.
Langdistanse luftfart, produksjon av plast og kjemikalier er eksempler på formål som ikke kan elektrifiseres. Karbon er byggesteinen i plast, og det er behov for flytende drivstoff til spesielt luftfarten i mange tiår. Hva er løsningen for disse formålene som ikke kan avkarboniseres?
ZERO mener løsningen er todelt:
Selv om energisystemet elektrifiseres raskt, vil det fortsatt være behov for flytende drivstoff til transportformål, spesielt i luftfart og maritim transport. De fleste pågående prosjekter internasjonalt for gjenbruk av CO2-utslipp handler om drivstoff. Dette er i hovedsak mindre piloter, men det er flere pågående prosjekter under planlegging i Norge for større demo- og fullskalaanlegg.
Denne uka lanserte Norsk e-fuel planlegging av et demonstrasjonsanlegg for produksjon av e-jet (syntetisk jetdrivstoff) på Herøya Industripark. I første omgang vil CO2 mest sannsynlig komme fra nærliggende industrielle punktutslipp, men med Climeworks som prosjektpartner bør CO2 på sikt fanges fra luft. På ZEROs webinar om sirkulær karbonøkonomi 27. mai presenterte også Mo Industripark at det planlegges produksjon av syntetisk metanol. Metanol kan brukes til landtransport, skipsfart, og som innsatsfaktor til produksjon av jet-drivstoff og plastproduksjon.
Norge er et svært attraktivt land for produksjon av syntetiske produkter, fordi vi har tilgang til og potensial for fornybar kraftproduksjon. Produksjon av syntetiske drivstoff er svært energikrevende sammenlignet med batterielektrisk drift. Cirka halvparten av energien blir borte på vei til drivstoff. Klimanytten kan likevel være høy med bruk av fornybar energi, og som forutsetning at det erstatter et fossilt alternativ. Det betyr at syntetiske drivstoff ikke skal være til hinder for elektrifisering.
En annen forutsetning for å sikre klimanytte er at ansvaret for CO2-utslipp fortsatt ligger hos den som skaper utslippet, nemlig industrien. På den måten skal vi unngå dobbelttelling av klimanytten til syntetiske produkter, og det gir fortsatt et insentiv for industrien for omstilling til utslippsfrie alternativer.
Gjenbruk av karbon i omløp er også en løsning for kjemisk industri, og for produksjon av plast. En sirkulær karbonøkonomi vil bidra til økt materialgjenvinning av plastressursene som er i omløp, både ved produksjon av plast fra CO2 og ved kjemisk gjenvinning av plastavfall som ikke er egnet for mekanisk gjenvinning. Kjemisk gjenvinning kan bli et teknologisk gjennombrudd for økt plastgjenvinning, og vil bidra til at karbonressursene i omløp kan brukes flere ganger. Gjenbruk av karbon til plastproduksjon vil dessuten bidra til karbonlagring i langlevde produkter, og en betydelig forsinkelse i utslipp.
Det er færre prosjekter knyttet til produksjon av syntetisk plast fra gjenbrukt karbon, enn det som er tilfelle for syntetisk drivstoff. Lanzatech produserer syntetisk etanol fra gjenbrukt CO2. På det første anlegget i Kina gikk denne etanolen til transportdrivstoff første året, men har siden også blitt brukt i plastproduksjon. Norske Quantafuel bygger et anlegg i Skive i Danmark, som skal kjemisk gjenvinne plastavfall til ny plast sammen med BASF. Begge disse prosjektene er eksempler som viser at det har vært en viktig teknologiutvikling fra drivstoff til plastformål.
Plastproduksjon fra gjenbrukt CO2 er en viktig del av den sirkulære karbonøkonomien, og bør være en viktig retning for teknologi- og politikkutvikling.
Gjenbruk av karbonressursene som er i omløp vil bidra til å holde fossile reserver i bakken, og begrense behovet for nytt tilført råstoff. Dette er det viktigste klimaargumentet for gjenbruk av karbonutslipp. Gjenbruk av karbonutslipp handler også om å konkretisere sirkulærøkonomien for kjernen av klimaproblemet, nemlig karbon.
En sirkulær karbonøkonomi handler om den industrielle karbonsyklusen, og overgangen fra dagens lineære, fossile verdikjeder til sirkulære verdikjeder for gjenbruk av CO2. En sirkulær karbonøkonomi kan også gjøre det mulig med negative utslipp med begrenset bruk av landarealer, ved å gjenbruke CO2 fra lufta og biogene kilder.
For å realisere negative utslipp må den sirkulære bruken av karbon kombineres med karbonfangst og -lagring (CCS). Plastavfall som ikke er egnet for ytterligere mekanisk og kjemisk gjenvinning, etter flere tiår i omløp i samfunnet, bør forbrennes på avfallsforbrenningsanlegg som kan sluttlagre CO2. På samme måte som gjenbruk av karbon ikke skal erstatte direkte elektrifisering i samfunnet, skal heller ikke sirkulær bruk av karbon skje på bekostning av CCS. Det er betydelige utslippskilder i samfunnet til å realisere både gjenbruk og sluttlagring av CO.
Det har vært lite fokus på å gjenbruke CO2-utslipp. Selv med en rask og dyp avkarbonisering i samfunnet, vil det være utslipp av CO2 i lang tid framover. Dette karbonet bør utnyttes flere ganger. Skal vi klare å gjenbruke karbon som er i omløp, er det behov for en betydelig forsterket virkemiddelbruk for sirkulær bruk av karbon.
Markedet for syntetiske produkter framstilt fra gjenbrukt CO2 må fremmes ved bruk av klimakrav til både materialer og fornybart drivstoff. Regjeringen bør vurdere hvordan e-fuels kan inkluderes i dagens omsetningskrav for luftfart og veitransport, og insentiver for å fremme syntetiske drivstoff og plast produsert fra CO2 fanget fra luft eller biogene kilder. Dette kan for eksempel være ved bruk av faktortelling eller egne delkrav for fornybare drivstoff.
Det er en stor politisk mulighet å utvikle nye virkemidler for verdikjedene for karbon og sirkulær karbonøkonomi. De pågående næringsinitiativene kan realisere ny grønn industri og bidra til nasjonale utslippskutt for både drivstoff, plast og kjemisk industri – til formål som ikke kan elektrifiseres. Da må regjeringen ta i bruk virkemidler som realiserer prosjektene raskt, og som bidrar til at produktene tas i bruk i Norge og dermed kutter utslipp ved å erstatte fossile alternativer. Slik kan sirkulær karbonøkonomi bli et verdifullt bidrag til norsk klimaomstilling.
