«Fit for 55» eller «klar for 55,» er slagordet som er uløselig knyttet til Ursula von der Leyen. De enorme reformene som gjør EU klar til å kutte 55 prosent av klimagassutslippene målt i forhold til 1990-nivå i 2030, er Ursula von der Leyens merkesak. Nå er vedtakene fattet. Det som gjenstår, er å få politikken gjennomført og samle unionen om et nytt mål: Kutte utslippene med 90 prosent innen 2040 og legge grunnlaget for klimanøytralitet i 2050.

Det blir ikke lett. Den folkelige motstanden øker, ikke bare blant illsinte bønder.

Møte en kraftig høyresving

I 13 av EUs medlemsland ligger de populistiske partiene an til å bli de største i valget til Europaparlamentet i juni. Ni av disse regnes som høyreekstreme. De grønne ligger an til å miste et betydelig antall mandater. Det betyr mer klimaskepsis i parlamentet.

I tillegg ønsker von der Leyens egne partifeller i det sentrum-konservative EPP at den nye Kommisjonen skal være mindre opptatt av klimapolitikk og mer opptatt av å komme næringslivet i møte. Det betyr færre påbud. I den perioden som nå ebber ut, har EPP det siste året gått imot sentrale Kommisjonsforslag som lov om restaurering av natur. Demonstrerende bønder har fått Kommisjonen ut til å utsette og dempe nødvendige klimatiltak i landbruket. Industrien har lobbet seg til utsettelse av strengere kjemikalielovgivning. 

Alt dette peker i retning av at den neste Kommisjonen skal få noe å bryne seg på når den skal fortsette den klimapolitiske offensiven. Mye avhenger av resultatet av valget til Europaparlamentet.

Press mot ny president

I den hestehandelen som skal til for å bli Kommisjonens president, vil von der Leyen bli utsatt for press fra mektige aktører både i og utenfor hennes egen politiske sfære om å dempe klimapolitikken.  De signalene er alt tydelige. Derfor kan det i den prosessen være bra å ha en kandidat som ikke er kjent for å være konfliktsky.

I fem år har et flertall i Europaparlamentet vært en pådriver for å gå lenger i det grønne skiftet, mens Ministerrådet (medlemslandene) har holdt igjen. Kommisjonen har ofte fått det som den ville, fordi forslagene fra den har blitt det EU har samlet seg om.

Denne balansen kan valgresultatet forrykke, forsterket av folkelige protester og nasjonale valg. Det vil neppe stanse det grønne skiftet. EUs kvotehandelssystem, det mest effektive klimatiltaket av dem alle, vil ligge fast. Men lavere kvotepriser er tegn på at mange tror at klimakravene blir slappere, og det kutter pengestrømmen til klimatiltak. Dette sammen med økt folkelig motstand, kan avgjøre om EU lykkes med kutte utslippene med 55 prosent innen 2030.

En asket som bor på bakrommet

For at von der Leyen skal få en periode til, må hennes egen gruppe, EPP, bli størst. Det ser den ut til å bli. Dernest må hun bli lansert av medlemslandene, som i dag har flere regjeringer som støtter seg på klimaskeptiske ytre høyrepartier. Hun skal godkjennes av Europaparlamentet, som altså vil være mindre entusiastisk til klimatiltak.

Ursula von der Leyen er den mektigste lederen av Kommisjonen siden Jacques Delors, som døde nylig. Hun har en nesten asketisk livsstil. Når hun er i Brussel, bor hun på en liten «hybel» bak kontoret i Berlaymont-bygget. EU-kommisjonen har nemlig ikke noen flott tjenesteleilighet til sin president, slik for eksempel Nato har til sin generalsekretær.

Tidene skifter

Krigen i Ukraina har samlet EU i front mot Russland, og styrket båndene til USA. I alle fall inntil Donald Trump eventuelt vinner valget.

Krigen skapte energikrisen og gjør sikkerhet i bred forstand til et tema. På kort sikt styrket dette det grønne skiftet, ved at vekten på energieffektivisering og ny fornybar energi har økt. Energi- og klimapolitikk er også sikkerhetspolitikk.

EU var i 2019 helt avhengig av import av gass fra Russland. Russisk gass er i økende grad erstattet av fornybar energi, sparing og ikke minst import av LNG. Det siste fra blant annet diktaturer i Midtøsten.

Energikrisen gjorde båndene mellom Norge og EU tydeligere. I dag er Norge den største leverandøren av gass til EU. Men det betyr ikke at forholdet er friksjonsfritt. EU liker hverken petroleumsvirksomhet eller utvinning av havbunnsmineraler i arktiske strøk. Og på litt sikt skal EU fase ut fossil energi.

Sikre forsyninger

Men det grønne skiftet skaper nye utfordringer. Dersom EU-landene ikke lykkes med å bygge opp egne forsyningslinjer av blant annet viktige metaller, kan de bli like avhengig av for eksempel råvarer til batterier fra Kina som de var av gass fra Russland.

Kina tjener fett på å levere billige solpaneler og vindmøller til EU-land, mens EUs egen fornybarindustri sliter.

Svaret fra EU er mer statsstøtte og noen doser proteksjonisme. I USA har president Joe Biden skrevet ut mye av den samme medisinen. Resultatet synes å bli et kostbart subsidiekappløp over Atlanteren, og EU-land som konkurrerer om å gi mest statsstøtte. En sport der Tyskland ofte vinner med konkurransevridning i EUs indre marked som resultat.

Von der Leyen har håndtert konsekvenser av pandemi og Ukraina-krigen uten å vike i klimapolitikken. Utfordringene som møter den nye Kommisjonen, er store, en av de største med de mest langsiktige konsekvensene er å sørge for 55 prosents kutt i 2030. Da er det ikke en ulempe at Kommisjonens president har investert egen politisk kapital i at klimamålene skal nås.