- Klimatrusselen er i sin karakter langsiktig. Menneskelige handlinger og økonomisk aktivitet i fortid og nåtid vil få virkninger langt frem i tid.
- Forbrenningen av fossil energi har endret balansen i atmosfæren slik at temperaturen på kloden øker. Det samlede utslippsnivået bestemmer størrelsen på den gjennomsnittlige temperaturøkningen. Det er et underkommunisert poeng at ny stabilitet først vil gjenoppstå når utslippene ikke overstiger det samlede opptaket av klimagasser (netto null). Før vi kommer dit, vil temperaturen fortsette å stige.
- Klimatrusselen er kompleks. Selv om vi kjenner sammenhengen mellom utslippsnivå og temperaturstigning, vet vi ikke eksakt hvordan økosystemer verden over vil reagere. Vi vet det blir mer ekstremvær, som flere og mer intense hetebølger. Men vi vet ikke presist hvordan økosystemene vil forandres i lys av det varmere klimaet. Naturen er et finmasket samspill.
- Vi vet heller ikke nøyaktig når mulige vippepunkter, som smeltende permafrost eller sammenbrudd i Amazonas, vil kunne inntreffe. Men vi vet at risikoen for slike hendelser har sammenheng med det totale utslippsnivået.
- Vi vet hvordan klimaendringene kan stoppes. Det handler om å redusere og etter hvert avvikle forbrenning av fossil energi. Dette har vitenskapen fortalt oss i et halvt århundre, men det er av mange grunner krevende å få til endringene som trengs. Dels handler det om teknologi, dels om at den fossile energien er så tett innvevd i strukturer og verdikjeder – med sterke økonomiske og politiske interesser i ryggen. Og ikke minst handler det om politikk, på globalt, regionalt, nasjonalt og lokalt nivå.
Gjennom sommeren har Frp levert retoriske poeng av typen «Norge har ingen egen atmosfære» eller «klimafesten er over – vi må finne fram kalkulatoren». Dette skaper distanse til hovedfeltet i den norske klimapolitikken, men det er likevel vanskelig å se hvilke konkrete, faktiske, endringer Frp ønsker i Norges klimapolitikk.
Slik jeg oppfattet Wara på #polkvart, ønsker han ikke Norge skal gå ut av Parisavtalen eller EUs kvotesystem.
Les også:
Klimaendringene vil koste oss dyrt
Her ligger det altså en utfordring til Wara og Frp: Når Norge har signert Parisavtalen, er vi forpliktet til å følge den opp. Norge har meldt inn mål om 70-75 prosent utslippskutt til 2035 målt mot 1990, basert på en miks mellom utslippskutt innenlands, samarbeid med EU og kjøp av internasjonale kvoter gjennom FN-systemet. Hva er det Frp vil endre på? Flere FN-kvoter og mindre trykk på utslippskutt i Norge?
Mer eller mindre forpliktende samarbeid med EU – som gjennom EØS-avtalen og øvrige avtaler gjør at norsk næringsliv har samme konkurransevilkår som sine europeiske konkurrenter?
Et system for global kvotehandel forutsetter et godt regelverk for å unngå juks og fanteri. Dette er hjemlet i Parisavtalen og Norge støtter utviklingen av et slikt system. Er dette noe Frp er for at Norge bruker ressurser og penger på?
Dette er spørsmål som ikke handler om detaljer i det norske avgiftssystemet eller om hvor mye penger Innovasjon Norge skal dele ut. Det er mer grunnleggende enn som så – det er rammene for den norske klimapolitikken dette handler om. Hvordan mål bør nås, og miksen av virkemidler som brukes, er selvsagt en helt legitim politisk diskusjon der ulike partier vil ha forskjellig syn.
Les også:
Forskere har testet fem ulike energifremtider for Norge
Jeg ber altså Wara og Frp gjøre rede for hva de vil endre når det gjelder hovedstolpene i den norske klimapolitikken. Frp bør også klargjøre hva partiet mener i kraftpolitikken. Stortingsrepresentant Kristoffer Sivertsens opptreden i vindkraftdebatten på #polkvart onsdag var langt mindre klargjørende enn det Wara leverte dagen før.
Tor Mikkel Wara har rett når han peker på at utslippsveksten i Kina og India er mye høyere enn det som er kuttet i Europa. Det ville vært en stor fordel med et strengere globalt regime som satte mer press på store utslippsland – særlig Kina. Når vi ikke har det, er hovedforklaringen at USA under Donald Trump har abdisert fra det internasjonale lederskapet som klimapolitikken sårt hadde trengt.
Under Trump ønsker USA å dominere verden gjennom kontroll på fossile energiressurser, og Maga-gjengens syn på klimavitenskapen og forpliktende internasjonalt samarbeid (Parisavtalen) er ganske langt fra holdningene Wara ga uttrykk for i #polkvart.
Frp og Wara later imidlertid til å tro at fossil energi fortsatt kommer til å dominere energibildet også fremover, basert på en historikk der fossil energi har bidratt til å gi vekst og velstand – samtidig som bruken av kull, olje og gass har skapt klimaproblemet vi nå står i. Det er gjennom teknologi som erstatter fossil energi i produksjonen av energitjenester (som oppvarming og transport), at utslippene kan komme ned – og heldigvis er det de siste tiårene gjort store fremskritt.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg både har håpet og trodd at vippepunktet der de globale utslippene begynner å falle, ville ha inntruffet for lengst når vi nå skriver august 2026. Men ennå har vi dessverre ikke kommet dit at veksten innen nullutslippsteknologier og fornybar energi overstiger veksten i det globale energiforbruket. Men vi er neppe så mange årene unna.
For meg har det lenge gitt grunnlag for undring at den liberale høyresiden Wara representerer, ikke helhjertet har sluttet opp om energitransisjonen. Den representerer demokratisering og flytting av makt og penger fra statlige og private monopoler og ned til den enkelte borger og lokalsamfunn. Med solceller på eget tak og elbil i garasjen kan folk over store deler av verden frigjøre seg fra både stat og storkapital.
Wara har ved flere anledninger ytret ønske om mer kunnskap om kostnadene ved klimapolitikken, og spurte i et debattinnlegg på Energi og Klima om jeg ville innrømme at det ville være et argument for mindre klimapolitikk og svakere klimamål om kostnaden er større enn nytten.
Les også:
Klimaendringene er ingen eksistensiell trussel
Hvor alvorlige klimaendringene blir, avhenger av når verden når netto nullutslipp. Det er et underkommunisert faktum at klimaet ikke vil stabilisere seg før utslippene samsvarer med naturens opptak og det vi måtte få til gjennom ulike former for karbonfangst. Derfor finnes det heller ikke noe perfekt punkt der kostnader ved klimaendringer og klimapolitikk balanserer – uten at vi når netto null.
Det er lett å være enig i ønsket om mer kunnskap og analyse om kostnader både ved klimapolitikk og klimaendringer. Nøyaktig tallfesting er imidlertid en svært krevende øvelse. Jeg vil for min del anbefale bruk av analyseapparatet som er utviklet for å vurdere klimarisiko.
Klimarisiko handler både om fysisk risiko knyttet til faktiske klimaendringer og om omstillingsrisiko knyttet til endringer i politikk og markedsforhold i overgangen til et samfunn uten klimagassutslipp.
En av styrkene ved denne tilnærmingen er at fakta og analyse kan gi aktører en felles virkelighetsbeskrivelse. Det er derfor et godt hjelpemiddel for oss som ønsker en kunnskapsbasert og minst mulig polarisert debatt om hvordan klimapolitikken best kan utvikles – i tråd med klimavitenskapens innsikt og innenfor det internasjonale rammeverket som Parisavtalen representerer.
- Har du et innlegg du vil dele med Energi og Klima? Send en epost til energiogklima@energiogklima.no!
